Tilhørighet er et grunnleggende menneskelig behov. For unge mennesker, særlig de som er tvunget til å flykte fra hjemmene sine, er deltakelse i sosiale og kulturelle aktiviteter avgjørende for å utvikle tillit, selvfølelse og gjensidig forståelse. Tidlige relasjoner bidrar til å bygge opp språkferdigheter, omfavne felles verdier og knytte bånd til jevnaldrende og myndigheter. Når disse relasjonene mangler, kan barn og unge føle seg ekskludert og isolert, noe som ofte fører til ensomhet, psykiske helseutfordringer og passivitet.

Enslige flyktning- og innvandrerungdommer blir ofte utsatt for juridisk, sosial og emosjonell ekskludering . De kan oppleve usynlighet, isolasjon og konstant «annerledeshet». Hvis disse følelsene ikke blir tatt tak i, kan de utvikle seg til frustrasjon, mistillit eller en følelse av å ikke være en del av samfunnet. Over tid øker denne frakoblingen risikoen for en identitetskrise og gjør unge mennesker til et lettere mål for radikale og kriminelle grupper som lover tilhørighet og mening.

En identitetskrise oppstår ofte når den enkelte sliter med å forene hvordan han eller hun ser på seg selv med hvordan samfunnet oppfatter dem. For flyktningungdom kan denne konflikten forsterkes av diskriminering, særlig på områder som utdanning og arbeidsmarked. Gjentatte avvisninger på grunn av et etnisk klingende navn eller en oppfattet utenlandsk bakgrunn kan føre til en følelse av utilstrekkelighet og tvil på seg selv. Over tid kan de internalisere negative stereotypier, føle seg ekskludert fra samfunnet og miste tilliten til institusjoner.

Sosial ekskludering– som hindringer for utdanning, stabil bolig eller helsetjenester – forsterker denne følelsen av isolasjon ytterligere. Ungdom som er skjøvet ut i samfunnets randsone, føler ofte at de ikke har noen fremtid eller noe sted å høre til. Dette skaper grobunn for radikale eller kriminelle nettverk som tilbyr en følelse av identitet, respekt, penger eller hevn.

I tillegg til sosial ekskludering og diskriminering bærer flyktningungdom ofte på dype følelsesmessige sår. Mange har opplevd krig, vold, tortur eller tap av sine nærmeste. Traumer kan etterlate varige arr, inkludert posttraumatisk stresslidelse (PTSD), angst og depresjon. Uten riktig psykisk helsehjelp kan disse unge menneskene slite med å regulere følelsene sine eller takle overveldende følelser av tristhet, frykt eller hjelpeløshet. Dette kan føre til aggressiv atferd, rusmiddelbruk eller abstinens. For noen kan løftet om kontroll, mening eller lindring – selv gjennom vold eller ekstremisme – virke sterkt tiltrekkende.

Sorg er en annen viktig faktor. Mange ungdommer har mistet familie, venner, hjem og en følelse av trygghet. I kaoset som oppstår når man er på flukt, er det ofte ikke tid eller støtte til å bearbeide dette tapet. Sorg som ikke erkjennes eller undertrykkes, kan bli til håpløshet, raseri eller nummenhet. Radikale grupper utnytter disse følelsene med budskap som: «De tok alt fra deg – nå kan du slå tilbake.»

Alle disse faktorene – traumer, identitetstap, sosial ekskludering og uforløst sorg – henger nøye sammen og kan forsterke hverandre. Traumer kan føre til tilbaketrekning, noe som forsterker isolasjon og identitetsforvirring, og dermed øker sårbarheten for manipulasjon og rekruttering.

For eksempel:

Traumer fører til tilbaketrekning → som forverrer isolasjonen → som forsterker identitetsforvirringen → som gjør ungdommen mer åpen for radikal påvirkning.

Derfor er tidlig, kultursensitiv støtte ikke valgfritt – det er helt avgjørende. Den mest effektive måten å forebygge radikalisering og kriminalitet på, er å hjelpe flyktningungdom med å komme seg, gjenoppbygge selvfølelsen og finne meningsfulle forbindelser.